Sykdomsframkallende parasitter (encellede eller flercellede) som er mest aktuelle på laksefisk i Norhordland.

Amøbegjellesykdom (AGS)/amoebic gill disease (AGD)

Amøbegjellesykdom (AGS) skyldes amøben Neoparamoeba perurans. Parasitten utvikler seg best (men ikke kun) ved høy salinitet og ved en temperatur over 17 ºC.
Amøben har en diameter på 15 til 40 µm, som er ca. 2 til 4 ganger et rødt blodlegeme. Den har en kjerne (ca. 5 µm) og en eller flere parasomer (sekundærlegemer som inneholder DNA). Parasomene har en diameter på ca. 4 µm. Fra amøbens overflate stikker det ut flere pseudopodier (fingerliknende utvekster). I mikroskopet har organismen en «grynet» overflate, ofte med tydelige pseudopodier.

Infeksjonen ses som belegg på gjellene i form av hvite til grå pletter i varierende størrelse, overveiende på gjellebuens dorsale del (delen tettest på ryggen). Disse plettene består av oppsvulmet gjellevev med meget slim. I aktive infeksjoner finner man amøben i dette slimbelegg.

Det er utviklet en skala for klassifisering av infeksjonsgraden ved visuell vurdering. 0 er ingen infeksjon og 5 er maksimal infeksjon. Ved en infeksjonsgrad på 4 til 5 får fisken pustevansker og problemer med å regulere saltbalansen. Dette resulterer i stor dødelighet.

AGS behandles mest effektivt med bløtt ferskvann, men hydrogenperoxid har også vist god effekt. Det er dog viktig å starte behandlingen tidlig i sykdomsforløpet for best resultat og lavest dødelighet.

Les mer

Parvicapsula og parvicapsulose

Parasitten Parvicapsula pseudobranchicola setter seg som et gulaktig belegg på pseudobrankiene og forårsaker sykdommen parvicapsulose. En av pseudobrankiens viktige oppgave er å tilføre øyet oksygen. Hos syk fisk ses ofte øyeblødninger og sykelige forandringer i lever og nyrer.

Les mer

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis)

I vor del av verden er lakselus en naturlig parasitt på laksefisk i saltvann. På laksen lever den av slim, hud og blod. Dette er ikke noe problem for fisken, når det er tale om lus i små mengder. I store mengder derimot kan lusen gjøre stor skade. Dette nedsetter trivselen kraftig og åpner opp for sekundære infeksjoner.
Etter egget har klekket har lusen 3 frittsvømmende utviklingsstadier (nauplius I og II samt et copepodittstadium). Innen for ca. 150 døgngrader må det siste utviklingsstadium (copepoditten) finne en vert.
På laksefisken har den ytterligere 4 fastsittende utviklingsstadier (chalimus I-IV) og 2 bevegelige utviklingsstadier, som slutter i det bevegelige voksenstadie.
Tiden det tar fra egg til voksenstadium avhenger av temperaturen i sjøen. Ved 5 ºC tar det ca. 20 uker og ved 15 ºC tar det ca. 6 uker.
Lakselusen liker dårlig høye temperaturer og enkelte år, hvor temperaturen i sjøen har vært oppe i 20 ºC eller mer, har dette vist seg som en god avlusningsmetode. Andre faktorer kan eventuelt ha vært involvert i disse situasjoner.
Den beste behandlingsmetode er ferskvann.

Les mer

Bendelmark (Eubothrium sp)

Vi finner bendelorm hos laksefisk, både i ferskvann og saltvann. Laks kan leve med betydelige mengder bendelorm uten at det egentlig har en voldsom innflytelse på tilveksten. Behandling er derfor diskutabel (spesielt da det lett utvikles resistens). Den bendelorm man finner hos laksen i sjøen kan bli 2 til 3 meter lang, når man måler den i utstrakt tilstand.
Infeksjon med bendelorm synes noe redusert de siste årene.
Til behandling benyttes Praziquantel og Fenbendazol. Praziquantel er førstevalget. Fenbendazol kan gi ganske stor irritasjon i tarmveggen, hvilket kan føre til redusert appetitt i en periode.

Les mer